Alle fortjener en ny sjanse, men det behøver ikke å bety at det er jeg som gir deg den.
Personlig så har jeg det ikke så lett for å stole på folk, hverfall ikke hvis den personen har dolket meg i ryggen tidligere. Jeg har det veldig vanskelig for å klare og stole på noen igjen når de først har sveket meg. Det har jo selvfølgelig skjedd, men det har for det meste aldri kommet noe godt ut av det.
Dead and Gone
Jeg er ikke så desperat at jeg hysterisk holder fast ved folk uansett hva de gjør. Ja, jeg har det med å tilgi folk litt for lett kanskje, men jeg glemmer aldri hva som har skjedd og blir stadig minna på det når jeg ser eller er sammen med personen. Det er også folk jeg ikke snakker med lengre, og visse folk som er så godt som døde for meg, men jeg har heller ikke hatt noen interesse for å legge det til side og ta opp kontakten igjen i etter tid.
I disse dager er folk utrolig flinke til å juge + at vi har de derre lystløgnerne som liker å finne opp historier eller legge til noe saftig på en annen. Jeg ser ikke helt det morsomme i det men.. Man merker det jo etterhvert. Du finner det som regel ut til slutt uansett! En ting jeg aldri har skjønt er folk som klarer å stå rett opp og ned, se personen de elsker inn i øynene og juge så det renner og samtidig få det til å virke som han/hun er offeret. Hva får du egentlig ut av det? Om den du juger til da finner ut av det sitter du jo virkelig fint i det. Hvis noen hadde gjort det mot meg hadde det nok vært veldig usansynlig at jeg hadde klart å stole på den personen igjen. Jeg ville hvertfall hatt store problemer med å prøve å gjøre det og blitt gal av å vite at om noe skjer ville den personen lett kunne jugd seg ut av det ganske troverdig.
trust is a funny thing
Det er noe jeg har lagt merke i det siste (dette er egentlig ganske morsomt). Og jeg står og flirer for meg selv når jeg tenker på det. Alle har sikkert byttet omgangskrets et par ganger i løpet av livet. Enten dere bare har mistet kontakten, eller rett og slett vokst fra hverandre.
Jeg stod på skolebussen her om dagen. Rundt deg både står og sitter det jo både bekjente og kjente. Jeg stod ved siden av en i klassen faktisk, men ikke verken hilset vi eller snakket noe sammen i løpet av bussturen. Vi bare stod og tittet hver vår vei som om vi var fremmede. Litt teit når du tenker på det egentlig. Haha. Hvorfor er det sånn? Venner du en gang hang sammen med eller felles bekjente du har hilset på gjennom venner. Folk du har gått på samme skole med i mange år. Brått er dere helt fremmede. Unner hverandre ikke et eneste smil en gang hvis du ikke omtrent føler deg "tvunget" til det pga situasjonen.
There is a way to be good again.
Tittelen er et sitat fra filmen The Kite Runner.
A heartbreaking story about family, friendship, love, devastating mistakes and redeeming love.
Filmen er et veldig godt eksempel på at det er faktisk en mulighet til å gjøre opp for deg, uansett om dette er uken etter, månden etter eller flere år etter. Hvorfor er det ingen som gjør slik? Alle tar det liksom nesten som en selvfølge at dem skal bli tilgitt uten å gi noe som helst tilbake. Det blir jo litt feil det og? Når du kanskje har påført den personen store psykiske smerter.
Menmen. får vel slutte det før innlegget blir uleselig langt!
Love, LT.
I disse dager er folk utrolig flinke til å juge + at vi har de derre lystløgnerne som liker å finne opp historier eller legge til noe saftig på en annen. Jeg ser ikke helt det morsomme i det men.. Man merker det jo etterhvert. Du finner det som regel ut til slutt uansett! En ting jeg aldri har skjønt er folk som klarer å stå rett opp og ned, se personen de elsker inn i øynene og juge så det renner og samtidig få det til å virke som han/hun er offeret. Hva får du egentlig ut av det? Om den du juger til da finner ut av det sitter du jo virkelig fint i det. Hvis noen hadde gjort det mot meg hadde det nok vært veldig usansynlig at jeg hadde klart å stole på den personen igjen. Jeg ville hvertfall hatt store problemer med å prøve å gjøre det og blitt gal av å vite at om noe skjer ville den personen lett kunne jugd seg ut av det ganske troverdig.
trust is a funny thing
Det er noe jeg har lagt merke i det siste (dette er egentlig ganske morsomt). Og jeg står og flirer for meg selv når jeg tenker på det. Alle har sikkert byttet omgangskrets et par ganger i løpet av livet. Enten dere bare har mistet kontakten, eller rett og slett vokst fra hverandre.
Jeg stod på skolebussen her om dagen. Rundt deg både står og sitter det jo både bekjente og kjente. Jeg stod ved siden av en i klassen faktisk, men ikke verken hilset vi eller snakket noe sammen i løpet av bussturen. Vi bare stod og tittet hver vår vei som om vi var fremmede. Litt teit når du tenker på det egentlig. Haha. Hvorfor er det sånn? Venner du en gang hang sammen med eller felles bekjente du har hilset på gjennom venner. Folk du har gått på samme skole med i mange år. Brått er dere helt fremmede. Unner hverandre ikke et eneste smil en gang hvis du ikke omtrent føler deg "tvunget" til det pga situasjonen.
There is a way to be good again.
Tittelen er et sitat fra filmen The Kite Runner.
A heartbreaking story about family, friendship, love, devastating mistakes and redeeming love.
Filmen er et veldig godt eksempel på at det er faktisk en mulighet til å gjøre opp for deg, uansett om dette er uken etter, månden etter eller flere år etter. Hvorfor er det ingen som gjør slik? Alle tar det liksom nesten som en selvfølge at dem skal bli tilgitt uten å gi noe som helst tilbake. Det blir jo litt feil det og? Når du kanskje har påført den personen store psykiske smerter.
Menmen. får vel slutte det før innlegget blir uleselig langt!
Love, LT.
Martini Asti'n var selvfølgelig på plass. og det var også kattene. Tok sikkert nærmere 50 bilder av dem. Noen som ble jævlig lugne, men de forsvant jo brått.. er så typisk. Den runde hårballen heter Bella, men kaller hun for bølla, mens den andre heter Sofus. Bella var en skikkelig bølle og. Jeg sitter der og prøver å ta noen lugne bilder av de, så kommer bølla og tar tak i snora på kameraet og stikker rett og slett av med kameraet.
