Dot Com Dot Lt.

me against the world

I det siste har det føltes som om verden har vært mot meg. All bullshiten keeps on coming, og hver gang alt ser ut til å bli bedre, blir det kun værre.

Dot Com Dot Lt

For mye som skjer, og ingen ting som egentlig gir mening. Alt er bare dramadramadrama om dagen og jeg orker bare rett og slett ikke mer. Som Andrea sa i gangen i stad, "heller få nære venner enn mange backstabbers". Jeg skal innrømme at jeg har fått litt mindre respekt for visse folk og enda mer respekt for de ekte vennene jeg har som har støttet meg de siste dagene.

Rykter. I en by som dette hvor alle kjenner alle på en eller annen måte, en by fylt med dramaqueens og backstabbere som sikkert i også alle andre byer, har nok alle fått noen saftige rykter på seg opp igjennom årene. Uansett om disse er sanne eller ikke, på et blunk så vet absolutt ALLE det! Umulig å komme seg unna. Det har bare på en eller annen teit måte blitt en del av livet. Folk klarer bare rett og slett ikke å holde kjeft når de får høre en saftig nyhet. Elrs har vi jo de personene with no life at all, som konstant finner opp de mest tåpeligste ting å fortelle omverdenen eller lager masse oppstyr av missforståelser og dritt. Og ja, det tar på! Det kan rett og slett ødelegge en person.

Hvem kan man egentlig stole på lengre?

Vet jeg kanskje har skrevet ganske mye miserabelt i det siste, men blir som oftest at du skriver etter humøret og omstendighetene rundt deg. Og det er akkurat slik jeg føler det nå. Take it, or leave it!

everything familiar is no gone

I miss how it used to be

those real friendships we used to believe in

the time trust weren't just a word

is it all gone?

will I ever find peace again?

will I ever dear to trust?

Virkeligheten er egentlig ganske ensom, når du ser på verden slik den er i dag. Ikke vet du hvem dine virkelige venner er og ikke kan lengre stole på folk på den måten du en gang kunne. De dypeste hemmelighetene må du bære med deg alene. Det er enten det, eller å la hele verden vite det. Dømme deg. Putte deg i bås og kritisere deg. Ikke alle klarer å takle den kritikken. Har ikke noe å si om du er kald eller ikke, det er vel noe som en gang utløste det og?

Det er en ond sirkel. Som en god venn av meg sa:

lies bring hate, hate brings fear, fear brings love, love brings lies

Ikke la deg havne i den sirkelen. Det er vanskelig å komme ut av den, og det ender som regel aldri til din fordel! Ærlighet varer lengst, som de sier.

Når jeg vil vekk fra alt, ender det som regel å sitte alene og synge sad songs til stemmen min omtrent ryker. Enten det eller skrive sanger selv. Danse hjelper faktisk også. For da blir hjernen opptatt av andre ting enn det hjernen din er stucked med atm.

Skrev en sang her om søndagen, etter lørdagsdramaet som jeg kalte lonely reality. Det handler om svik og backstabbing, at jeg rett og slett er sick and tired av det og prøver å gå videre uten alt det dramaet i livet mitt. Så her er den:

Lonely reality

So I'm moving on
I'll never again fail to remember
Everything that seemed familiar is now gone
Everything great walked on
Here I’m standing at the end of our dawn

As the moonlight break the ice of trust
shining on the betrayal of lust
a lie, a sin, a half full bottle of gin
a inner Achilles' heel searching for adrenalin

Hope flickering,
Still there’s a smile at the world’s end
a darkness haunting them
a hidden tear on our nerve
like a image in front of our eyes
so close, and so gone
as a nightmare in our head

in a shameless bow

with courageous fear

take the first step now

too far away from here

once I touch the ending

of this long, marbled way

nothing more is now left to say

As the moonlight break the ice of trust
shining on the betrayal of lust
a lie, a sin, a half full bottle of gin
an inner Achilles' heel searching for adrenalin
a nightmare in our head

And every ounce of pain is enjoyable;

seeing their dead eyes caused by risky lies
such a beautiful hurting goodbye

that strikes their hearts, that scar their souls,

But they asked for it, their inner Achilles’ heel spoke

luv, linn thomassen.